I science fiction-filmen «The Man Who Fell to Earth» spiller David Bowie berømt en romvesen fra en planet som mangler vann. Det var. Imidlertid kan vi ikke på planeten Jorden. Ironisk nok var det mens vi undersøkte og skrev oppfølgeren til den filmen, der vi så for oss en futuristisk jord som løp uten vann, at min produsent Si Litvinoff publiserte boken " Blågull: Kampen mot bedriftstyveri av verdens vann." "
Maude Barlow, miljøaktivist og forfatter av " Whose Water Is It Anyway ?"
Etter å ha lest boken ble jeg forferdet over å oppdage at det som skjer nå på planeten vår er verre enn vi hadde forestilt oss for science fiction. Jeg tok kontakt med forfatterne og begynte en flerårig reise med å lage dokumentaren «Blue Gold: World Water Wars».
Jeg reiste verden rundt for å se filmen og møtte aktivister og innbyggere som var berørt av den økende trenden med regjeringer som tillater selskaper å kjøpe og selge vannforsyningen deres i stedet for å respektere folks offentlige rettigheter. De varierte fra gårdene til Michigan-borgere som ble tappet av Nestlé og kjempet i retten, til borgere som gikk ut på gatene under revolusjonen i Bolivia og ble drept av militæret for å beskytte bedriftens interesser.
I alle verdenshjørner har folk kjempet for sin grunnleggende rett til vann, som vi trenger for å overleve. Og det er jeg fortsatt. Problemet har ikke blitt løst siden jeg laget filmen for ti år siden, men jeg er ydmyk over innvirkningen filmen har hatt på kringkastingen. En jente i sjette klasse i Canada så filmen og snakket med eleven om å vedlikeholde offentlig vann. Aktivistgrupper rundt om i verden bruker filmen på lignende måter. Jeg opprettet en Facebook-side for å spre nyheter om vannkonflikter, og ble dermed uforvarende ekspert på et tema som ikke burde eksistere, fordi vann skulle tilhøre folket.
Bare gjennom flere filmer, blogger og bøker kan vi spre dette problemet rundt i verden og forhåpentligvis gjøre vannet til den menneskerettigheten det burde være.
Med vennlig hilsen,
Sam "Bozzo" Vartek
Comments